kjellmorten

http://www.vaga.kommune.no

ORDFØRER RUNE ØYGARD SIER OM VÅGÅ: For Vågå er gode tenestetilbod viktig. Full barnehagedekking, sjukepleiardekking, legedekking og god tilgang til bustadtomter er sjølsagt. Barn og ungdom skal bli høyrde på og prioriterte gjennom barnehage, skule, organiserte og uorganiserte tilbod. Når helsa sviktar skal alle – ansett alder – føle seg trygge på at hjelpa er der, kompetansen er der og at du får den hjelpa som er mogleg å skaffe til ei kvar tid.

Vågå har breidde. Eit godt utbygt kommunesenter med dei fleste handels- og servicetilbod, kulturhus, ungdomshus og meir til. Og vi har grender med god plass, meir ro og med gode skule, barnehage og grendehus.

Vågå er også oppleving og deltaking. Gjende og Besseggen, Sjodalen, Riddarspranget, Vågåkyrkja med element frå 1100-talet, bygdatunet Jutulheimen, det særprega kulturlandskapet i grenda Nordherad og eit av dei flottaste utsiktpunkta i landet, Blåhø. Mykje meir kan nemnast. For Vågå er noko for alle årstider. Snø og bre både sommar og vinter, rafting, seglfly, paragliding og hanggliding. Ski både i bakke og i terreng.

I Vågå finn du også det fremste av dei to største hobbykativietane i verda, nemleg fisking og foto. Fisking i Vågåvatnet tiltrekkjer seg fleire og fleire. Sjoa og andre elver og vatn inviterer også til fiske og rekreasjon. Vågå er framfor nokor anna kommune fotokommunen i landet. Dette har Vågå kameraklubb og Morten Krogvold sørga for. Meir enn 100 fotokurs har Krogvold arrangert på Vågå Hotell dei siste åra. Med deltakarar frå heile landet og med forelesarar / instruktørar frå heile verda.

Arne Brimi har meir enn nokon annan sett det lokale og regionale matkartet på verdsmenyen. Gjennom kreativitet, nytenkjing og litt dristigheit har han gjennom bruk av naturens matkammer tatt i bruk, foredla og servert matrettar for både lokale, reginale, nasjonale og internasjonale ganar. Som Arne Brimi har gjort innan sitt fagområde, har vi mange døme på andre personar og fagmiljø som gjennom kløkt og kreativ handling har skapt solide og framtidsretta arbeidsplassar i kommunen. Og andre er velkomne til å gjere det same.

Landbruket er og har vore næringsgrunnlaget i kommunen. Men Vågå er også servicenæringar, mekanisk industri, reiseliv, handel, mat, treforedling, ny teknologi og mykje meir. Men vi har plass for enda fleire. Har du planar om å starte for deg sjølv, ta kontakt med oss. Saman med Vågå næringshage, Regionkontoret for Nord-Gudbrandsdalen Oppland fylkeskommune, Innovasjon Norge, Senter for industrivekstanlegg SIVA, Fylkesmannen i Oppland, Connect Aust og fleire til skal vi gjere det vi kan for at nettopp du får kunnskap, motivasjon og økonomi til å ta steget frå ide til realisering

Vågå i Gudbrandsdalen er en kommune i Oppland. Den grenser i nord til Lesja, i øst til Dovre og Sel, i sørøst til Nord-Fron, i sør til Øystre Slidre og Vang og i vest til Lom.

Vågå/VAAGE: Antakelig av gammelnorsk "vega" som betyr å føre, transportere. Bygdenavnet blir tolket som "ferdaveien" fordi det her fra gammelt av var en viktig led mellom Gudbrandsdalen og Sogn

VÅGÅKYRKJA

Vågå kirke regnes av og til også som ei «moderne» stavkirke fra 1600-tallet, men er vel egentlig ikke det. Kirken står i Vågå i Gudbrandsdalen og ble bygd i 1625–1627, trolig av materialer fra en tidligere stavkirke på samme sted. De eldste delene kan stamme tidlig på 1100-tallet. Prekestolen er særdeles fargerik.

Kirken ble bygget som korskirke i bindingsverkskonstruksjon.

Opprinnelig var Vågå kirke ei stavkirke fra perioden 1150–1200, men endrede behov for bygdas befolkning førte til at kirken ble fullstendig ombygd omkring 1625–1627. Byggmester var den kjente kirke- og tårnbyggeren Werner Olsen Skurdal, som opprinnelig kom fra Nes på Hedemarken og gikk under tilnavnet «mester Werner». Hans «varemerke» var det oktagonale klokketårnet med fire småspir plassert i hvert hjørne av tårnfoten. Han utførte også de store ombygningsarbeidene på Ringebu stavkirke i 1630–1631. I 1634/1635, og i 1663/1664 utvidet og bygde han også om Lom stavkirke. Det kan også ha vært han som bygget om og utvidet Fåvang kirke omkring 1627–1629, selv om tårnkonstruksjonen ved denne kirken ikke passer til hans varemerke.

Kirken ble gjenoppbygd av materialer fra den gamle stavkirken, og trolig andre nedrevne stavkirker fra dalen. Den gamle sørportalen og endel skurd fra den opprinnelige stavkirken er også benyttet i den nye kirken, blant annet endel utskårne veggplanker.

Korskillet ble ble skåret og malt i 1758 og er trolig gjort av Østen Kjørren, som samme året også renoverte akantusskurden på altertavlen.

Døpefonten er fra 1100-tallet og regnes som kirkens eldste inventar. Mønsteret på denne samsvarer med mønsteret man kjenner fra et kjede funnet i et vikingeskip. Mønsteret på foten av døpefonten mener man kommer fra Irland, antagelig også kommet hit itl landet gjennom vikingene.

I kirken finnes også et 13 cm stort gotisk krusifiks fra 1200-tallet.

Altertavlen er fra 1674/1675 og ble laget av Johannes Skråstad. Tavlen fikk ny akantusskurd i 1758, gjort av Østen Kjørren[1].

Prekestolen skal være gjort i forbindelse med eller like etter ombyggingen av kirken, men dateres gjerne til ca. 1630. Også den har akantusskurd. Bildene rundt om på prekestolen viser til bilder fra Jesu liv.

Orgelet er det nyeste i kirken. Det kom til i 2002. Orgelet har 1200piper.

Akantus er et eget begrep innen Gudbrandsdalens folkekunst. Renessansens bruk av akantusmotivet var som ganske spinkle ranker, der stengelen dominerer mer enn bladverket. Opphavet til dette treskurdmotivet er en enkel tistellignende ugrasplante (Acanthus mollis) fra middelhavsområdet.

Selve kirkegården er i seg selv en severdighet, med en rekke gravsteder fra 1700-tallet. Her finner man også graven til den sagnomsuste Jo Gjende (1794–1884).

TETTSTEDET VÅGÅMO

I Vågåmo kan man også besøke Jutulporten, kjent fra eventyrene til Asbjørnsen og Moe og Jutulheimen med sin samling av tradisjonelle hus. Sommerstid kan man kjøre opp til Blåhø på den høyeste veien i Norge. Her får man på fine dager et unikt utsyn mot Jotunheimen, Rondane og Dovrefjell og sjansen er stor for at man blir overflydd av hangglidere eller paraglidere som besøker rikssenteret for luftsport.

KJENTFOLK FRA VÅGÅ:

Arne Brimi (1957–), kokk
Knut Hamsun (1859–1952), forfattar, fødd på Skultbakken i Vågå 1859 http://no.wikipedia.org/wiki/Knut_Hamsun og http://www.daria.no/skole/?tekst=796
Ivar Kleiven (1854–1934), lokalhistoriker og folkeminnesamler http://www.opa.no/vaagaa/mnd-arkiv/a00003.htm
Ole Herman Krag (1837–1916), sønn av «Vågåpresten», oppfinner av geværet Krag-Jørgensen
Edvard Storm (1749–1794), lyriker http://www.otta2000.com/dikt/Storm/edvard_storm.htm
Peder Knudsen (1819–1853), komponist og organist (Jeg er så glad hver julekveld)
Ragnvald Skrede (1904–1983), lyriker
Jo Visdal (1861–1923), treskjærer og billedhugger
Hans Peter Schnitler Krag (1794–1855), «Vågåpresten»
Jo Gjende (1794–1884), reinsjeger og lidenskapeleg fjellmann, humanist http://home.hib.no/mediesenter/per2peer/Jo_Gjende.htm og http://www.vaga.kommune.no/Modules/article.aspx?ObjectType=Article&Article.ID=615&Category.ID=1070
Ole Haagenstad (1775–1866), stortingsrepresentant
Iver Lunde, stortingsrepresentant
Syver Berge (1939–), stortingsrepresentant (SP) 1989-1993
Anton Ryen (1894–1968), stortingsrepresentant (Bondepartiet) 1945-1957
Haakon Blankenborg (1955–), stortingsrepresentant (AP) 1981-2005, ambassadør i Beograd
Andre Villa (1982–), FMX kjører - VM
Camilla Bodin (1981–), Programleder i TV2, skuespiller, regissør
VÅGÅDIALEKTA:

HER ER NOEN ORD OG UTTRYKK: http://www.pysje-med-alt.com/dialekt.htm

Vågå kommune ble barne- og ungdomskommune året 2006.

Vågåvatnet er en innsjø som ligger i kommunene Lom og Vågå i Oppland. Elven Otta renner fra Skjåk inn i Vågåvatnet. Otta renner ut av ved Vågåmo og fortsetter gjennom Ottadalen og møter elven Gudbrandsdalslågen ved byen Otta i Sel kommune.

Vågåvatnet er en av de 200 største innsjøene i Norge.

Finndalen er et dalføre som strekker seg fra vest i Skjåk til Vågå i øst. Den er godt og vel 20 kilometer lang og er en typisk U-dal eller en hengende dal. Elva Finna renner igjennom hele dalen.

I dalføret ligger det flere seterområder med Vangen i vest og så følgende Sterringen, Breistulen, Odden og Klomsroi helt i øst. Sistnevnte er nevnt i et av Asbjørnsen og Moes eventyr. I 2006 ble deler av Finndalen innlemmet i landskapsvernområder og Reinheimen nasjonalpark.

BLÅHØ 1618 moh. Dette er Norges tredje høyeste bilvei. Når været er klart kan man skue utover de tre høyeste fjellområdene i Norge; Dovrefjell, Rondane og Jotunheimen.

VALBJØR GARD:
Valbjør har eit freda gardstun med historie attende til vikingtida. I dag er det 11 hus på garden frå 1600-, 1700- og 1800-talet. Husa er delvis restaurerte og lagde til rette for utleige og omvising, og syner fram ein stor rikdom av gamalt handverk og gamle tradisjonar. Garden er omlagd til økologisk drift, og har aktiv produksjon av geitmjølk og eigen gardsbutikk med spekepølse av geit, ost, urter og ymse lokalt handverk. Garden ligg fritt og vakkert til på nordsida av Vågåvatnet med utsyn mot Jotunheimen. Valbjør ligg i eit vakkert, levande kulturlandskap med rike turmoglegheiter i skog og på fjell både sommar og vinter. Til garden høyrer også seter og fiskebuer i Sjodalen som i perioder er til utleige. Dei ligg i rolege og barnevennlege omgivelser. Valbjør gard er med i eit spanande samarbeidsprosjekt med fleire andre gardar i Gudbrandsdalen GÅ GARDMILLOM - Kulturgardar i Gudbrandsdalen www.gardmillom.no som går av stabelen siste veka i juli. Der kan ein oppleve levande handverkstradisjonar, utstillingar, konsertar, husdyr, dans, mat, og mykje meir. Sjå meir på www.gardmillom.no. Vi har no fullført restaureringa av "Nørdre stugu" som er open for overnatting, selskap, møte o.l.

RIKSANLEGGET FOR HANGLIDING LIGGER I VÅGÅ: http://hp.nlf.no/Rikssenteret

FOTOGRAFIAKADEMIET I VÅGÅ: http://www.fotografiakademiet.no/

Morten Krogvold - workshops i Vågå: http://www.vaga.kommune.no/Modules/article.aspx?ObjectType=Article&Article.ID=921&Category.ID=549

HÅKENSTAD GÅRD: http://www.riksantikvaren.no/?module=Articles;action=Article.publicShow;ID=4289

Jutulporten; Sagnet forteller at Jutulporten er porten inn til det lokale trollet som bodde inne i Prestberget, og hadde navnet Jutulen. Og Jutulporten ser virkelig ut som en port passsende for et digert troll. Innfellingen i den bratte fjellveggen er 25 meter høy og minst like bred.

Egentlig oppstod antagelig Jutulhogget ved at en større del av fjellveggen løsnet og ramlet med – og porten ble stående igjen. Men det er mye mer spennende å tenke på at det var porten til Jutulen, og i gamle dager ble det sagt at de få gangene da porten var åpen så kunne folk se lyset fra Jutulens bål, og at det glitret i gull og sølv.

Det mest kjente fortellingen om Jutulen handler om hvordan Johannes Blesson kom seg hjem i fei fra København:

Jutulen og Johannes Blessom

Over Våge prestegård hever det seg en furukronet ås eller et lite berg med kløfter og steile vegger. Det er Jutulsberget, som Storm har viet en sang. Ved et spill av naturen viser det seg en port i en av bergets glatte vegger. Står man på broen over den viltre Finna eller på engene på den andre siden, og ser denne porten over hengebjerkenes svevende girlander og yppige løvverk og tar innbilningskraften en smule til hjelp, former den seg til en dobbeltport, oventil forenet ved en gotisk spissbue. Gamle hvitstammede bjerker står som søyler på begge sider; men deres høye topper når ikke til buens begynnelse, og gikk porten bare en kirkelengde inn, kunne Våge kirke stå under spissbuen med tak og tårn.

Det er ikke noen alminnelig dør eller port. Det er inngangen til jutulens palass. Det er "Jutulsporten", en uhyre portal, som det største troll med femten hoder makelig kan gå igjennom uten å bøye nakken. Når noen i gamle dager, da det var mere samkvem mellom mennesker og troll, ville låne hos jutulen, eller tale med ham i andre forretninger, var det skikk å kaste en sten i porten og si: "Læt opp, jutul!"

For et par år siden kom jeg en eftermiddag til prestegårder for å avlegge et besøk. Familien var på seteren; der var ingen hjemme uten en gammel døl, som på min anmodning fulgte meg opp til Jutulsporten. Vi banket på, men der kom ingen og lukket opp. Det undret meg heller ikke at jutulen ikke ville motta oss, eller at han nu på sine gamle dager så sjelden gir audiens; for tør man dømme efter de mangfoldige spor av stenkast i porten har han vært overmåte besværet med besøk.

"En av de siste, som såg han," fortalte min ledsager, "det var Johannes Sørigarden fra Blessom, nabogarden til prestegarden. Men han ønsket visst han aldri hadde sett 'n," føyde han til.
"Denne Johannes Blessom, var nede i København og skulle ha rett på en prosess, for her i landet var det ingen rett å få ved de tider; og når en ville ha rett, var der inga anna råd enn å reise derned. Det hadde Blessommen gjort, og det gjorde sønnen hans etter han også, for han hadde òg en prosess.

Så var det om juleeftan. Johannes hadde snakka med storkarene og gjort fra seg, og han gikk på gata og var stur, for han var hoga him. Rett som han gikk, strauk der forbi en vågeværing i kvit kofte med taskelokk og knapper som sølvdalere. Det var en stor, svær mann. Han syntes han skulle kjenne han òg, men han gikk så fort.

"Du går fort du," sa Johannes.

"Ja, jeg får nok skynde meg," svarte mannen, "for jeg skal til Vågå i kveld."

"Ja, gi' jeg kunne komme dit jeg også," sa han Johannes.

"Du kan få stå på med meg," sa mannen, "for jeg har en hest som trør tolv trin i mila."

De reiste, og Blessommen hadde nok med å holde seg på meiene, for det gikk gjennom vær og vind, så han hverken kunne se himmel eller jord.

Ensteds var de nede og kvilte. Hvor det var, kunne han ikke skjønne, før med det samme de satte av sted igjen, og han syntes han så et dødningehue på en stake der. Da de var kommet et stykke på vegen, begynte Johannes Blessom å fryse.

"Uff, jeg glømte igjen den ene votten min, der vi kvilte; nå fryser jeg på neven," sa han.

"Du lyt tåle det, Blessommen," sa mannen, "for nå er det ikke langt att til Vågå, og der vi kvilte var halvvegs."

Før de kom til Finnebrua, stanset mannen ved Sandbuvollen og satte han Johannes av.

"Nå har du ikke langt heim," sa han, "og nå skal du love meg det at du ikke ser deg tilbake, om du hører noen dur eller ser noe lysskinn."

Det lovte Johannes og takka for skyssen. Mannen kjørte sin veg over Finnebrua, og Johannes tok oppover bakken til Blessomgardene. Men rett som det var, hørte han en dur i Jutulsberget, og med ett blei det så lyst på vegen foran han, at han syntes han kunne ha sett å ta opp ei nål. Han kom ikke i hug det han hadde lovt, men dreide på hue og skulle se hva det var. Da sto Jutulsporten på vid vegg, og det skinte og lyste ut gjennom den som av mange tusen lys. Midt i åpningen så han jutulen, og det var mannen han hadde stått på med. Men fra den tid satt hue på skakke på Johannes Blessom, og såleis var han så lenge han levde."

Historier fra Vågå;

FRA STORFLOMMEN I 1938:
Sidebekken Nugga skapte ifølge flomsonebeskrivelsen fra Norges vassdrags- og energidirektorat noe av problemene ved flommen i 1938. Nugga forandret løp og gikk rett mot brua over Finna, her la den igjen mye løsmasse - det kan være grunnen til at Finna også forandret løp.
"Etter flommen i 1860 ble de mest utsatte partiene langs Finna forbygget.
Da neste store flom oppsto i 1938 viste det seg at arbeidene som var utført i 1860 ikke
var tilstrekkelig. NVE bygget i 1939-41 sammenhengende flomverk gjennom Vågåmo over
en lengde på 2,5 km, med kjørbare fyllinger på begge sider. Verkene ble sikret med mur
av store steinblokker. Etter ny storflom i 1958 ble verkene forhøyet enda mer
og elvebunn ble forsterket."

De største flommene i Finna i nyere tid var i 1860, 1938 og 1958.

POSTEN over VågårustenAllerede før 1850 ble det satt igang postrute fra Sel, over Vågårusten, til Vågå og Lom. Denne ruta ble betjent av vernepliktig mannskap. I “Love og Anordninger” går følgende fram av en kongelig resolusjon, datert 17. april 1850:

“Kongelig Resolution, at der fremdeles, som hidtil, bliver, til Postens Befordring mellem Sells Postaabneri og Vaage samt Lombs Præstegjelde i Gudbrandsdalens Fogderi, Christians Amt, at afgive værnepliktige Mandskaber til Brevdragere, og at de saaledes afgivendes Mandskabers Antal for Eftertiden skal være sex”.

Året etter ble det bestemt at ruten skulle være en gang ukentlig.

I en arbeidskontrakt fra 1883 heter det at ruta er satt bort til en postfører som “forplikter at befordre Posten med forsvarlig Hest og Kjøreredskab fra Vaage til Sels Postaabneri samt efter Forlangende af Postvæsnet at medtage Post paa Retur til Vaage Postaabneri (...) Postskydslønnen, der udbetales kvartalsvis af Christiania Postkontor bestemmes til 11 - elleve - Øre pr. Kilometer. Saafremt Post medtages paa Retur, erholder Postbefordreren en Godtgjørelse af 7 - Syv - øre pr. Kilometer for Returen”.

Fra 1883 blir posten mellom Sel og Vågå skysset hele fire ganger ukentlig. Jakob Paulsen Laurgaard fra Nord-Sel og stasjonsholder Ole Olsen Lunde fra Vågå hadde da kontrakt om skyss med hest to turer ukentlig fra hvert sitt utgangspunkt, en avstand på 24 km.

FOLKET FRÅ NIGARD-SVARE: http://www.vestmo.com/nigard_svare.htm

TROLLENE PÅ HEDALSKOGEN: http://www.vedal.net/eventyr/?p=39

HISTORIEN OM COWBOY-JOHN FRA SKOGBYGDA I VÅGÅ: http://www.vestmo.com/cowboy_john.htm

HISTORIEN TIL KLONES JORDBRUKSSKOLE: http://www.klones.no/index.php?option=com_content&task=view&id=19&Itemid=34

Jutulen og Blessomen: http://www.historier.no/index.php?option=com_content&task=view&id=839&Itemid=126

VERDT Å SE:

Ridderspranget

Dette juvet, der Sjoa renn stri rundt jettegryter og berghamrar, er kjent frå segnlitteraturen. Namnet har Ridderspranget frå segna om Valdresriddaren Sigvat Kvie, som etter brurerov på Sandbu gard i Vågå flykta over dette juvet med den vakre jenta ”Skårvangssola” i armane. Sandbu-riddaren Ivar Gjesling var da i hælane på han med sine menn. For å vise korleis det ville gå med den første som prøvde seg, støytte Sigvat ein av sine eigne menn ned i fossen. I følgje segna måtte Sigvat Kvie seinare betale skadebot for brurerovet. Ridderspranget er lett tilgjengeleg, med bilveg frå rv. 51, 5 km sør for Randsverk. Frå parkeringsplassen er det ein kort spasertur fram til juvet. Vi åtvarar på det sterkaste mot å prøve å hoppe over juvet. Det er livsfarleg!

Jutulheimen Bygdemuseum - VågåOvanfor Vågåmo og litt ovanfor Jutulporten i Prestberget, ligg Jutulheimen bygdemuseum. Dette bygdetunet har eksistert i femti år, med hus som er samla frå ymse gardar i Vågå. Hovudhuset kjem frå Sunde. Eit anna våningshus kjem frå Øy. Elles finst mellom anna to stabbur, ombygd stall og smie. Bygdemuseet har også ei omfattande samling med pynte- og bruksgjenstandar frå bygda. Blant anna er her ting som har tilhøyrt den kjende fjellmannen og jegeren Jo Gjende (1794 - 1884), og det finst arbeid etter skulptøren Jo Visdal. Jutulheimen bygdemuseum er ope for besøk om sommaren, og er ellers til leige for arrangement.
GJENDE Av gammelnorsk "gendir/gandr" som betyr stav, kjepp. Altså et sammenligningsnavn. Gjende er rett som en stav.

Bessvatn, Besshø osv: Fra en avledning av gammelnorsk "bersi" som betyr bjørn.
Russa, Russvatnet osv.: Enten betyr dette av nynorsk "rute" "storme, buldre, skråle, være i heftig bevegelse" (om elva), eller det kan komme av gammelnorsk "ross" som betyr hest.

Galdhøi, Galdhøpiggen, Galdeberg osv: Første ledd her, "gald" brukes om "bratt fjellvei, kleiv".

Memurubu, Memurutindene osv: Førsteleddet "me" er vanlig, og betyr midt. I dette tilfellet sikter det nok til at vi befinner oss midt på Gjende. Muru kommer antakelig av å mara, som betyr å grave. Dette er nettopp hva elva gjør på dette stedet.

Sjoa, Sjodalen osv: Det mest sannsynlige er at masse vridninger av gammelnorske ord har endt opp med elvenavnet Sjoa, som skal dety "den skinnende".Tesse: Innsjøen er oppkalt etter elva Tessa, som betyr "elva som tørker mye inn". LEMONSJØEN: Mange lurer på hva navnet « Lemonsjø » betyr. Vi har funnet to historier, noe for enhver smak!
(Historisk forklaring, fra “Trond O. Haug : Stadsnamn frå Vågå”)
Namnet Lemonsjøen vart i 1349 skrivi Lemunsior. Forklaringa på namnet er noko uviss, men tanken på at det kan ha noko med dyreslaget lemen å gjera er avvist av O. Nordgaard.
Eivind Vågslid set namnet i samband med fiske. Han meiner den gamalnorske forma av namnet har vore Lemundsjór, og at ei enda eldre form er Hlemhundr, som da skulle tyde “ein fiskestad attmed eit fiskestenge med ein lem eller ei luke.” Tilhøva ligg godt til rette for såkalla “sleofiske” ved Lemonsjøosen og nedover elva Grovi, som renn ut or Lemonsjøen. Alf Torp forklarar sleo som ei “slags ruse med glidebrett til fiskefangst i elv”.Det har vore drivi mykje slik fangst av fisk her. Det kan tenkjast at lem (gammalnorsk : hiemmr) kan gå på stengslene som vart sette opp i samband med slikt fiske. I så fall er ikkje Vågslig tolking urimeleg.“Sitron versjon” Tro det eller ei!
For 200 år siden kom en engelskmann, Sir Sun Kis, over fjellet her.
Han så fjell, sol og et nydelig vann. Så leiet han en seter for neste sommer. Sir Sun Kis kom med hest og kjerre fulle av kasser. Disse inneholdt bare sitroner. Sir Sun Kis var avholdsmann, og drakk bare varmt eller kaldt vann med sitron.
Da sommeren og gjestene forsvant, stod det fremdeles kasser med frukt igjenn. Saften av disse sitronene randt ut i vannet og gjør at fremdeles har dette vannet en herlig frisk smak og det delikate navnet!
PS, sitroner på engelsk er “lemon”.
Sandbu Gård: http://www.sandbu.org/magnificent.html
Besseggen Turen går frå Gjendesheim med båt inn til Memurubu turisthytte. Frå her går du nokså bratt oppover til det flatar seg meir ut. Du går forbi Bjørnbøltjønne, forbi Bessvatnet og oppover Bandet som er det kanskje mest kjende partiet over Besseggen. Frå her kan du, dersom ver og temperatur er rett, sjå det grønne Gjende langt nedanfor deg i motsetnad til det blå Bessvatnet. Vidare går turen over Veslefjellet og nedatt til Gjendesheim. Turen tek frå 6-8 timar, alt etter kor fort du vel å gå turen. Turen kan også bli gått den andre vegen. Du kan gå Besseggen også på vinterstid - då som ein guida tur - kontakt Upptur.

Jotunheimen nasjonalpark; vandring

Jotunheimen nasjonalpark vart oppretta i 1980 og omfattar eit areal på 1145 km². I tilknyting til parken finn ein og Utladalen landskapsvernområde som vart oppretta samstundes med parken. Her finst m.a. eit særprega kulturlandskap og Vettisfossen som med 275 m fritt fall er den høgaste i landet. I Jotunheimen er det mange toppar over 2000 meter, og alle toppane i Norge over 2300 m finst i Jotunheimen. Galdhøpiggen, 2469 moh, Nord-Europas høgaste fjelltopp ligg i nasjonalparken. Den norske turistforeining (DNT) har merka mange ruter i nasjonalparken. Desse er merka med raude T?ar, måla på stein o.a. Det finst mange høve til brevandring, fjellklatring etc. Om ein ikkje har erfaring frå dette sjølv, må ein ha med seg ein førar.

http://www.bergtatt.net/topper/omr2.htm

Vågåvatnet - Gjende byr på 50 topper over 2000 meter (primærfaktor 30 meter eller mer). Området har i utgangspunktet ingen topper som krever klatreutstyr, men på Veobrehesten kan det være greit med litt utstyr. Stort sett alle toppene kan bestiges uten brepassering, men turene blir mye lettere ved å bruke breene.

Fingerhola I fjellveggen rett nordvest for Jutulporten er svært porøs, med berglag foldet sammen i bølgemønster. I dette laget er det flere store hull. Disse har fått navnet Fingerhola, fordi man i eldre tider trodde at det var merker etter Jutulens fingre, da han satte dem i berget for å kaste stein på Vågå stavkirke. Fingerhola må derfor også knyttes til tradisjonene rundt Jutulen i berget ved Vågåmo og er dermed også automatisk fredet.
Jotun, Jøtul eller Jutul
Jotner (Jøtuler eller Jutuler) er sagnvesen som har sine røtter i norrøn tro og tradisjon. I yngre jernalder trodde menneskene at det fantes mange guder, eller æser, slik som Odin, Tor, Frøy, Frøya osv. Gudene bodde i Åsgård. I tillegg til gudene fantes jotner. Disse bodde i Utgard. Mellom Åsgård og Utgard bodde menneskene, i Midgard.
Jotnene var ikke guder, men var likevel sentrale for verdens eksistens. De kan være foreldre til æser. Kvinnelige Jotuner kalles Gygrer. Jotner bor i Jotunheimen og deres borg heter Utgard. Eksempler på Jotner er: Rugne, Mime, Skade, Suttung, Gull, Rimne, Hyme, Gulne, Yme, Surt, Tjafse, Vavtrude, Im, Gyme, Gullveig, Imd, Gerd, Gunnlodd.
Da kristendommen ble innført i Norge forsvinner den gamle gudelæren. Jotner og troll finner vi likevel igjen i folketroen og eventyrene. Jotner skal bo i det underjordiske, gjerne i huler i fjellet. I motsetning til i førkristen tid, blir jotner og troll i kristen tid ansett som mindre smarte.
Jehans Blessom og gården Blessom
Jehans Blessom i sagnet om Jutulen kan være en historisk kjent person. Bonden Johannes eller Jehans Blessom skal ha vært en mektig mann i Vågå. Krongården Blessom i Finntryu utgjorde to fullgårder. Johannes satt som bygselsmann på begge. I 1661 skal han ha representert Vågå under hyllingen av enevoldskongen Fredrik 3. i Kristiania. Han var med å fremme krav om å avsette futen i Gudbrandsdalen, Jens Madsen. Blessom ledet det som fikk navnet det Gudbrandske opprøret. Personen i tradisjonen om Jutulen kan være den samme Jehans (Teigum 2004; 75).
PRESTEGÅRDEN FRA VÅGÅ - PÅ MAIHAUGEN: http://www.maihaugen.no/templates/Page.aspx?id=6439

Garden LILLEBRÅTEN som ligg i Sjårdalen og som er garden min slekt kommer fra. Sina og Jo Lillebråten var mine oldeforeldre.

OM EDVARD STORM FRÅ VÅGÅ

Oppvekst

Edvard Storm er ein av dei tidlege diktarane frå Gudbrandsdalen.
Han vart fødd i august 1749, på prestegarden i Vågå.

Mora, Ingeborg Birgitte Røring, var dotter til skrivaren i Gjerdrum og andre kona til presten Johan Storm.

Far hans - presten - var bygut. Han kom frå Sagene i Oslo og var son av ein smed der, - fortel Jon Peder Vestad i avhandlinga "Ord og År".

Johan Storm var godt likt i Vågå.
Ivar Kleiven seier han var ein av dei beste prestane Vågå har hatt. "... ein rett-tenkt og rett-vis Mann som gjorde Aalvor taa aa bera Umsorg for Sokne-Bonom sine."
- eit godt miljø for Edvard i dei fyrste barneåra.

Ein av grunnane kan òg vera at han kravde lite av kyrkjelyden når det gjaldt bygningane på prestegarden (det var før i tida ofte vanskeleg å få endane til å møtest for dei som budde i fjellbygdene, - og skattar og andre pålegg var ei tung bør for bygdefolket.):

- Ved synsforretninga i 1745, da Storm tok over kallet, viste det seg at husa var temmeleg dårlege, utbetringa av m.a. grunnmur, tak og vindauge vart rekna til å koste heile 110 riksdalar.
- Det vart der bestemt at 'allmuen' skulle sørge for reparasjon av begge bygningane, men det ser ut til at Storm i stor grad tok seg av desse utgiftene sjølv.

Halfdan Halvorsen skriv følgjande om oppveksten til Edvard Storm:

"Det var ikkje stusslegt i den heimen. Systkini var mange, fâren var ein kvik og kverv* liten mann, streng i sitt embætte, men gladvær og lentug* heime; og han song so fagert.

Edvard var liten av vokster, eit barn med stort vit, stillferleg og stød, framifraa snild, likt av alle.
Sumar og vinter gjekk leiken ute saman med bygdeborni under det namngjetne Prestberget eller ovanpaa. Det berget var for honom, som det er for borni til denne dag, "jutuls hus og trolls palads".
Jutulen som der bur er ein kvasslynd* men godvoren rise, god vagvær*, vyrk* for bygdi, og serleg for prestegarden.

Midt paa veggen, beint imot kyrkja, som ligg paa flòti* nedunder, stend* døri, Jutulporten, høg og breid, ljosare enn veggen, som skyt lite lenger fram; rake kvitleggja bjørker stend framanfyre. Døri er attlati* - for det meste i minsto.
Borni, dei modige av deim, kastar stein paa og ropar: "Jutul, lat upp!" men aa venta og sjaa um han paa det lèt upp, det hev ikkje dei djervaste mod til. Men upp-lati hev ho daa vore tvo gongjer som me veit um. Det var daa jutulen kasta smørknoda* etter kyrkjeklokkorne, fyrste gongen dei lét; og det var den jolenatti - det er no um lag halvtridje hundrad aar sidan - daa han hadde skytsa* Jehans Blessom fuglevegen* heim fraa Kjøpenhamn.

- Jau, der var gaman og der var gruv for ei barnesjæl. Edvard Storm gløymde aldri jutulen og berget. Han skulde sidan faa endaa dyrare minne bundne til dette berget enn dei fraa barneleiken."

Alt som tolvåring vart Edvard sendt til Oslo. Der var han elev ved Katedralskulen i tre år.

Han gjorde det bra her, og etterpå gjekk ferda til Danmark .
Han tok "Examen artium"* ved universitetet i København, - men etter berre eitt år måtte Edvard reise attende til Norge og Vågå, anten det no var på grunn av sviktande helse eller pengemangel.

Dei tre åra frå 1766-1769 var han såleis attende i Gudbrandsdalen. Han var da i slutten av tenåra.
Eit halvår arbeidde han som huslærar hos presten på Lesja, - og elles var han i heimbygda lærar for to kameratar - som begge seinare vart skulemeistrar, fortel Vestad.
Den eine av desse var 17-åringen Jacob Danielsen, tenestegut i prestegarden, seinare både skulemeister og klokkar.
Jakob og Edvard held lenge kontakten.
(Det siste brevet ein kjenner til var frå 1777, åtte år etter at Storm drog frå Norge.*)

Det var på denne tida (1769) han tok til å skrive ned ord og uttrykk frå Vågå-målet. (meir om ordsamlinga seinare). Sume meiner og at han byrja skrive dølevisene, medan andre hevder i det minste nokre av dei vart til i dei fyrste åra han gjekk i København og lengta heim til Vågå.

Tida i Danmark

I 1769 (juli) reiste han på nytt til København, - denne gong for godt - han kom ikkje attende til Norge meir.

Avreisa fall nok ikkje lett for han. Halfdan Halvorsen fortel:

Her paa Vaagaa hadde han og, den unge Edvard, si fyrste kjærleiks-soga; ho vart visst hans siste og. Gjenta heitte Ragnhild Hamar, og var fraa ein liten gard paa Lalm. Ho var ei myrkhærd, blaaøygd, rundleitt, væn gjenta, blid og stillferleg, som Edvard sjølv. Edvard hugsa ikkje paa at han var presteson og preste-emne, og ho berre bondegjenta, og dei tykte dei var eit "hjonslegt par" - som dei og var. Men gamle Johan Storm hadde ei onnor meining, og ein dag gav han guten, som trudde alt var halde so vel dult, ein kald straale - Edvard hev sjølv fortalt det til Knud L. Rahbek: - "Kom, Edvard," sa fâren, og peika paa ein hane som gjekk og gjorde seg til, "kom og se hvor forlibt den er; der fattes intet andet end at den skulde gjøre vers."

Den fyrste tida i København gjekk det heller trått med Edvard.
Heimlengt, lite pengar og sjukdom var nokre av grunnane.
Han skulle bli prest, men fullførte ikkje utdanninga si. Noko skuld i dette hadde vel dei tronge økonomiske kåra, men dei litterære interessene drog han òg bort frå embetsstudiet.
Han vart heller ikkje ein del av det skrivande norske fellesskapet knytta til "Det Norske Selskab", krinsen rundt m.a. Johan Herman Wessel.
I staden meldte han seg inn i den danske "Drejers Klub" (han såg opp til den populære danske diktaren Ewald).

Johannes Ewald (1743-1781)
(i Wikipedia kan du lesa meir om denne diktaren.)
Bildet er lånt frå den danske utgåva av Wikipedia

I fleire år sleit Edvard med dårleg økonomi - og breva fortel om korleis han

"midt i et kjøbenhavnsk Vintersøle, kunde drømme om en frisk
norsk Vinter med ringlende Slædebjæller i susende Fart over
den hvide Sneflade. Og hans Barndomsegns Bygdemaal, det
Maal, hvorpaa hans Ragnhild havde talt til ham, hvor underlig
dragende kunde det ikke endnu klinge i hans Ører.
Saa skrev han 9 Sange paa norsk Bygdemaal, rimeligvis i
Begyndelsen af 70erne. Disse Sange have ikke blot det mærkelige
ved sig, at de ere de første i deres Art, paa en vis Maade den første
Spire til den norske Litteratur paa Maalet, men de ere i sig selv
det bedste, S. har skrevet; der er over dem en Naturlighed og
Friskhed, som intet af S.s Digte paa Dansk ejer. Flere af dem
fik saa langt et Liv paa den norske Bondestands Læber, at de
synges den Dag i Dag. Dansk biografisk Lexikon (1902)

- og Olav Solberg skriv i "Hyrdedikting på norsk? Edvard Storms lyriske dikting":

"Sett frå København blir Gudbrandsdalen og heile Norge ein
huldreheim, stengd for alltid for Edvard Storm, men dit ryttaren
rir kvar einaste natt" (Olav Solberg)

Med "Bræger" (eit komisk heltedikt) skifta han i 1774 til dansk, og resten av diktinga hans nyttar dette språket.
Etter kvart betra økonomien seg. «Adskilligt paa Vers» kom i 1775. Han gav det ut under psevdonymet 'Erland Sivertsen'.
I 1778 kom «Indfødsretten» - for dette diktet fekk han ei årleg heidersgåve på 100 Rdl. frå Kongens Kasse og like mykje frå Arveprinsen (desse summane varierte visstnok likevel noko i dei følgjande åra). Same året gav han ut «Fabler og Fortællinger i den Gellertske Smag»

I 1785 rundar han så av med "Samlede Digte" og etter dette er det meir og meir skulevesen og utdanning som opptek han.

Storm delte

"... Datidens gængse Opfattelse: at det var en Digters
Opgave, ikke just at udsynge det i hans Sjæl, som trængte paa
for at finde Udtryk, men at stræbe efter at udfylde tomme
Rubrikker i Tidens poetiske Litteratur. Imellem S.s samlede Digte
finde vi da ogsaa Læredigte, Oder, Satirer, historiske Romancer,
Selskabssange, Drikkeviser og aandelige Sange. Det allermeste af
dette er uden poetisk Værdi og ogsaa uden litteraturhistorisk
Betydning. Af hans aandelige Sange bleve 10 optagne i
«Evangeliskkristelig Salmebog», men kun et Par af dem slap ind i Roskilde
Konvents Salmebog, og ingen af dem er mere i levende Brug.
Af hans øvrige Digtning har kun én Sang beholdt Livskraft i sig
til vore Dage: «Zinklars Vise» (den stammer vist fra Slutningen
af 1781)." Dansk biografisk Lexikon (1902)

Skulereformatoren Edvard Storm

Den siste del av livet tok interessene for skule og utdanning som sagt det meste av tida og arbeidskrafta hans. I 1786 stifta Storm saman med nokre andre «Selskabet for Efterslægten». Dei ville mellom anna arbeide for å få til ein "Realskole for Børn", der skulle det òg om ettermiddagen haldast forelesningar for andre unge menneske om populære vitskaplege emner.
Før denne realskulen kom i gang las Storm fire timar i veka over «Leveklogskab», Geografi, dansk Sproglære og Græsk og nordisk Mythologi. Ein av elevane hans var den unge Adam Oehlenschläger. ("Nordens dikterkonge")

Dei første åra arbeidde Storm utan løn, men i 1790 vart han tilsett som ein slags overinspektør og fekk gratis bustad ved skulen. Sentrale fag var morsmålet (dansk), historie, nyare språk og naturfaga.
Undervisninga skulle foregå på ein human, pedagogisk måte, utan det gamle "Pryglesystem".

Det var gjennom dette arbeidet han skapte seg eit namn i dansk historie, og det er for dette arbeidet han vert hugsa i Danmark i dag, ikkje for den danske delen av diktinga si.
Ein artikkel om han ved Kulturcentret Assistens har denne overskrifta:

"Oprøret, der ændrede den kirkestyrede skole til en folkeskole, blev anført af en fredens mand, Edvard Storm." (les meir her)

Edvard Storm var eit snilt menneske med omsut for mange av dei han møtte på livsvegen. Han hjelpte som tidlegare fortalt fleire av kameratane sine i heimbygda med utdanning og bøker (i bygdeboka for Vågå og Sel fortel Ivar Teigum at han sende ei heil boksamling til Jacob Danielsen, mellom anna med verk av Holberg).

I København tok han seg av fleire.
Lars Jørgensen, ein fattig foreldrelaus skomakarson, hjelpte han gjennom fleire år, til han kunne klare seg sjølv, - og noko seinare tok han seg av ein farlaus bondegut, Poul Rasmussen. Begge dei siste tok attåt mellomnamnet Edvard, (etter Edvard Storm).
Lars Jørgensen vart ein velsett kjøpmann i Kongsberg og Poul E. Rasmussen ein kjend komponist i Danmark (ifølgje Dansk biografisk Lexikon (1902).

I 1790 vart han beden om å bli med i ein "salmebogkommisjon" som skulle arbeide fram ei ny salmebok. - Og sommaren 1794 vart han utnemnd til å vera ein av direktørane for det kongelege Theater i København, - men plaga som han lenge hadde vore av dårleg helse gjekk det etter dette berre ein månad før han døydde (29. sept.).

Dialekt-ordsamlinga

Originalmanuskriptet finns i Videnskabs-selskabet i København.
Ved universitetsbiblioteket i Oslo har dei ein fotostatkopi som mange stader ikkje er så lett å tyde, - men Hans Midtbøe og Randi Kleiven Bjørkvik har båe arbeidd med originalteksten, og dei meiner (ifølgje Vestad) at Storm må ha skrive ned dei fleste orda på 1770-talet

Det ser ut til at Storm si ordsamling tok til rundt 1769, like før han reiste til Danmark andre gongen. Han har så halde fram med arbeidet i dei første åra i København, - og da Hjorthøy i 1785 gav ut boka si om Gudbrandsdalen der ordsamlinga til presten Paul Dybdahl er med, supplerte Storm ordlista si med ord frå denne (sjå Vestad s. 17).

Heile samlinga inneheld rundt 1500 oppslagsord, omlag 60 prosent er substantiv, vel 20 prosent verb, 15 prosent adjektiv - og resten høyrer til dei andre ordklassene (Vestad).

Ei omtrentleg tidsline for
Edvard Storm

Litt om verda på den tida Edvard
Storm levde

1749
Edvard Storm vart fødd i prestegarden i Vågå
(21 august)
z - I 1754 døydde Ludvig Holberg.
z - I 'sjuårskrigen' 1756-63 kjempa England og Frankrike om kven som skulle bli den store kolonimakta i verda. Med siger her la England noko av grunnlaget for koloniriket sitt, - sjølv om dei gjennom den amerikanske fridomskrigen nokre år seinare (1775-83) mista store område i Nord-Amerika.
z - I Europas musikkliv møter vi Mozart (1756-1791),
z - Edvard Storm reiste frå Vågå til Oslo fyrste gongen omtrent på den tida ein tok til å dyrke poteter her til lands - rundt 1760. Denne C-vitaminkjelda gjorde sitt til at skjørbuk, ein heller vanleg sjukdom og på landsbygda, forsvann (- utan at folk eigentleg skjønte kvifor).
z - I 1769, da Storm reiste til Danmark for andre gong, patenterte James Watt ein forbetra versjon av dampmaskina i England - og med det var den industrielle revolusjon i full gong.
z - James Cook oppdaga Australia (1770) medan Edvard skreiv 'Dølevisene'.
z - I 1789, eit par år etter at Storm tok til som styrar for "Efterslegtselskabets Skole", herja Storofsen Gudbrandsdalen og Vågå,
z - Same året storma franskmennene Bastillen, og den franske revolusjonen starta - fridom, likskap og brorskap.
z - og i 1799 fann ein Rosettasteinen i Egypt - nøkkelen til forståing av hieroglyfane.

1761-65 Elev ved katedralskulen i Oslo
1765-66 Student i København
1766-69 Opphald i Vågå og huslærar i
Lesja
1769 Tilbake til København (juli)
1770? "Døleviser" (det er mogleg at han byrja med visene alt medan han var heime i Vågå i 1768-69)
1778 Med „Indfødsretten i fire Sange“
vann Storm ei konkurranse der
m.a. den kjende diktaren Johs. Ewald deltok. Med dette vart
han kjend som diktar og
tildelt ei årleg heidersgåve.
1780 Årleg heidersgåve på 100 riks-
dalar (varierte noko) frå kongen, Christian VII si private kasse
("Partikulærkassen")
1786-94 Bestyrer for "Efterslægtselska-
bets Skole"
1794 U(29 september) berre 45 år gamal

Jo Gjende heitte eigentleg Jo Tjøstolsson Kleppe. Foreldra døydde då han var liten og i 1803 flytta han til garden Heringstad i Heidalen, der tanta hans budde. Onkelen døydde då Jo var 13 år og han blei den eldste mannen på garden. Han var svært glad i å gå på jakt og i løpet av livet skal han ha skote rundt 600 rein, 4-5 bjørnar og ei mengd småvilt. Det var likevel ikkje så mykje pengar å tene på dette. Det meste han tente på jakta gjekk med til våpen og ammunisjon.

Då Jo var 42 år gammal flytta han frå Heringstad og etter ei stund busette han seg ved Gjende i 1842. Bua han budde i står framleis ved Gjendeosen. Jo vart buande ved Gjende i 8 år, til venen Jakob Kleiven sytte for at Jo fekk kjøpt seg sitt eige gardsbruk i 1850. Då hadde bygdefolket gjeve han namnet Jo Gjende.

Han blei kjend som jeger og fjellførar, då Ibsen passerte Vågå og Lom i 1862 var Jo Gjende på toppen av karriera si og det har blitt spekulert i om Ibsen også har hatt Jo Gjende i tankane då han skreiv om Peer Gynt.

Han heldt seg godt, Jo Gjende. Så seint som i 1877 skildra Barth han slik : "Han er selv i sitt 84. år ennå hva man kaller en røsslig kar med brede skuldre, høyt bryst og rank holdning. Hans ansiktstrekk er påfallende edle for en mann av hans stand, og kunne snarere antas å tilhøre en gammel vismann fra de høyere samfunnslag. Det hviler en slags verdighet over hans person, og han har en usedvanlig vellydende stemme. Han taler den i og for seg pene Vågå-dialekten aldeles rent, noe som er et unntak i bygda i dag."

I 1878, same år som Gjendesheim stod ferdig var Jo inne ved Gjende for siste gong. Det seiest at han ofte stansa på veg nedover til Øvre Sjodalsvatnet og såg seg tilbake mot Gjende.

Den første gravsteinen til Jo Gjende er borte, men Den Norske Turistforening sytte for å setje opp ein ny gravstein med eit vers skrive av Åsmund Olavson Vinje. Diktet blei opprinneleg skrive på eit pantedokument då Vinje lånte pengar for å betale sin del av hytta ved Eidsbugarden.

"Eg er som du vel veit,
ein fjellets mann,
og derfor dreg til fjells
so tidt eg kann".

KNUT HAMSUN

Knut Hamsun (født 4. august 1859 i som Knud Pedersen, død 19. februar 1952 i Grimstad) var en av Norges mest betydelige forfattere, og er en av tre norske nobelprisvinnere i litteratur. Hamsun regnes som en av de fremste representantene for nyromantikk i Norge. Han var misfornøyd med hvordan realismen skildret stereotyper istedenfor «levende» mennesker, og ville sette følelser i sentrum. Med hans egne ord: «Blodets hvisken og benpibernes bøn.» Han ble kontroversiell på grunn av sine politiske oppfatninger.

Selv om Lom kommune har flest institusjonelle minner etter Hamsun, med Hamsunstuggu, er det usikkerhet hvor Hamsun egentlig ble født. Faren både leide gården Garmotræet i Lom og eide gården Skultbakken i Vågå på det tidspunktet da Knut ble født.
«Knud Pedersen ble døpt i kirken i Garmo. Fødestedet er derimot usikkert. Gården Viste i Vågå, der foreldrene giftet seg, verserer i den muntlige tradisjonen som mulig fødested. Men lokalhistorikere har tradisjonelt holdt fram Skultbakken i Vågå, som faren overtok, og Garmotræet som de to mest sannsynlige fødselssteder. I Larsen 1 drøftes dette kildematerialet. Foreldrene opplyste i forbindelse med folketellingen i 1865 at sønnen er født i Vågå. Hamsun selv var åpenbart ikke sikker på hvor han var født, han oppga vekselvis Vågå og Lom». (Kolloen. Svermeren; s 453).
Larsen konkluderer for sin del med Vågå. For biografiens del er det ikke lett å se betydningen av å identifisere det faktiske fødestedet. Begge alternativer innebærer stort sett samme kulturgeografiske og samfunnsøkonomiske bakgrunn.

Knud Pedersen ble født i Gudbrandsdalen, men vokste opp på gården Hamsund på Hamarøy i Nordland, som han senere tok navn etter (formen Hamsun stammer fra en dansk forleggers stavefeil). Ni år gammel flyttet han inn hos sin onkel. Han var var streng og meget religiøs, og Hamsun trivdes dårlig. Etter flere mislykkede rømningsforsøk flyttet han fra onkelen da han var 13. I 1870 sluttet han på skolen, etter bare 252 skoledager.[2] Året etter ble han konfirmert og begynte deretter en vagabondtilværelse som handelsbetjent, skomaker, skolelærer og veiarbeider. Etter å ha debutert med boken Den Gaadefulde, som ikke ble noen suksess, flyttet han til København. Heller ikke her greide han å slå igjennom, og han flyttet derfor tilbake til Norge.

Nørholm – Hamsun som bonde
Etter å ha vurdert en rekke boliger og gårdsbruk rundt om i landet kjøpte han i 1918 storgården Nørholm utenfor Grimstad. Som Isak Sellanraa i Markens Grøde ønsket han å leve som jorddyrker, og gjorde Nørholm om til et mønsterbruk, selv om det i alle år gikk med store underskudd. Disse ble dekket av inntektene fra Hamsuns forfatterskap, som etter hvert var blitt betydelige.

Verdenskrigen
Da krigen kom til Norge i 1940 var Knut Hamsun 80 år gammel, og praktisk talt døv. Han var derfor ikke i stand til å kommunisere med andre i særlig grad, ei heller høre på radio, og han klaget over at han følte seg isolert. I april 1942 hadde han et tilfelle av hjerneblødning, og et nytt våren 1944. Sin informasjon om krigens gang fikk han gjennom NS-organene Fritt Folk og Aftenposten. Både på oppfordring og på eget initiativ skrev han i løpet av krigen en rekke opprop og avisartikler mot dem som kjempet på norsk side under krigen, der han blant annet oppfordret til å legge ned våpnene. Samtidig rettet han stadige henvendelser til okkupasjonsmakten og Josef Terboven, og også myndighetene i Tyskland, for å få frigjort nordmenn som var arrestert, dødsdømt eller sendt i tyske fangeleire.

I 1943 fikk Hamsun anledning til å møte Adolf Hitler i Tyskland. Hitler trodde at det skulle bli et hyggelig møte med en av hans favorittforfattere, men Hamsun var kun interessert i å snakke politikk. Han beklaget seg særlig over Terboven og forholdene i det okkuperte Norge. Hitler ønsket imidlertid ikke å diskutere politikk med Hamsun; han ble meget irritert og kastet den uforskammede forfatteren på dør.

Marie Hamsun var under krigen svært aktiv som personalleder og foredragsholder i lokallaget av NS. Hun holdt selskaper for tyskerne på Nørholm og reiste rundt i Tyskland, Danmark og Østerrike og leste for de tyske troppene fra sin manns bøker.

Landssvikoppgjøret
Da andre verdenskrig tok slutt ble Hamsun satt i husarrest i sitt eget hjem på Nørholm. I 1946 ble han innlagt på psykiatrisk sykehus i Oslo, hvor psykiateren Gabriel Langfeldt skulle undersøke om forfatteren var «sinnslidende». Langfeldt konkluderte med at Hamsun ikke var sinnssyk da, og at han heller ikke hadde vært det i tiden før han begikk de handlinger han var anklaget for. Hamsun ble imidlertid av Langfeldt ansett som en person med «varig svekkede sjelsevner», og derfor ikke strafferettslig tilregnelig. I ettertid er det blitt hevdet at denne diagnosen var et bestillingsverk fra påtalemyndigheten, slik at man på beleilig vis kunne unngå den ubehagelighet det ville være å måtte sette en nobelprisvinnende forfatter i fengsel. I Paa gjengrodde Stier tegner Hamsun et lite flatterende bilde av Langfeldt.

Hamsun ble allikevel stevnet sivilrettslig, og i Sand herredsrett ble han 19. desember 1947 dømt til å betale en «erstatning» på 425 000 kroner,[7] da retten fant det godtgjort at han hadde vært medlem i Nasjonal Samling. Hamsun bestred for øvrig å noen gang ha vært medlem av et politisk parti. I Høyesterett ble erstatningen i dom av 23. juni 1948 nedsatt til 325 000 kroner.[8]

Tilbake til Nørholm
Hamsun vendte mot slutten av sitt liv tilbake til Nørholm. Selv om han på dette tidspunkt var nesten fullstendig døv, hadde dårlig syn og store problemer med skjelving i hendene, maktet han allikevel å skrive ferdig den essayistiske erindringsboken Paa gjengrodde Stier, som langt på vei bekrefter at «den ensomme gamle» var fullt ut tilregnelig, stikk i strid med Langfeldts konklusjoner. Hamsun døde i sitt soveværelse på Nørholm 19. februar 1952.

Piczo